Det er tirsdag formiddag, klokken er passert 09.00. Bilen er pakket og vi er klar for "take off" Hønefoss. Bjarne skulle bare på do først.... og jeg skulle bare ....
Ingenting visste vi om at det var vår egen kunnskap vi måtte ta i bruk, den vi skulle ut å lære andre!
Vi var på vei til Ringerike for å møte en potensiell kunde til Høyås Førstehjelp DA.
Jeg står på det innerste kjøkkenet med en brødskive i hånden i det jeg hører ett skikkelig hyl, sånn hyl som jenter hyler når dem ser en mus eller en svær edderkopp.
– Men hva i all videste verden er det Lillebror er begynt med nå? Tenker jeg undrende.
Han hyler en gang til og enda en gang, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han har funnet det for godt å hyle på den måten der, det har han ikke gjort før.
Det har vært mer sånn korte hyl når han ikke får det som han vil.
Så hører jeg at det kommer noen skikkelige vræl ilag med hylingen og det er da jeg skjønner at noe er alvorlig galt!
Brødskiven faller i gulvet, jeg løper bort, tar ungen i armene og braser rett inn på doen der Bjarne er. Det eneste som står i hode mitt er å få kjøle ned, jeg vet at hvert sekund teller!
Bjarne skjønner med en gang hva som har skjedd og hjelper meg å få av klær mens jeg skyller.
Helt desperat etter å få kaldt nok vann fort nok, sekundene føles som en evighet!
Selv i raske handlinger er jeg veldig rolig, rolig utad, men hyler inni meg.
Mamma hjertet rives i filler, ingen ting er så vondt som å høre sine barn hyler og gråter i smerte.
Og alle som har prøvd å brenne seg på noe vet at det er forferdelig vondt, selv bare et lite sår.
Fortsatt like rolig utad fortsetter vi å skylle! Jeg ser at huden begynner å blemme seg og noe prelle av.
Jeg ber Bjarne finne et håndkle som vi kan legge mellom, for å ikke få strålen rett i sårene. Men så ser jeg det er kaffe i håret bak øret og det blir rødt på halsen, kinnet, ned bak på ryggen og på maven, enda mer hud løsner!
–RING 1-1-3! Sier jeg rolig men bestemt. Bjarne fikk ikke sett selv hvor mye det var, men skjønte med en gang at vi trengte mer hjelp.
Lillebror står i badekaret og gråter, hyler og skjelver av det kalde vannet! Vi tar ett vått håndkle å legger over sårene, så tar vi tørre og surrer rundt. Det er like viktig å hindre nedkjøling.
Sekunder føles som minutter og minutter føles som timer, jeg skjønner virkelig dem som desperat venter på at hjelpen skal komme. Selv om jeg er like rolig så føles det som en evighet!
Endelig kommer ambulansen, endelig får vi hjelp!
Vi legger på burngel- brannbandasje og surrer det fast, klar for transport. Ambulansepersonellet var veldig klar på at Lillebror måtte til Skien, men legen i Tønsberg ville ha oss inn dit for vurdering!
Lillebror festes i et belteanordning i fanget mitt og setter kursen mot Tønsberg. I ettertid er jeg glad for at det ble slik. Der ble vi godt tatt imot og dem fikk etter 4. forsøket lagt inn IV tilgang og Lillebror fikk endelig noe mot smertene. Han ble helt susete og rar, men fikk det utrolig mye bedre.
Samtidig fikk dem skiftet på bandasjene og lagt på nytt, klar for videre transport.
På vei til Skien fikk vi følge med anestesi, sånn at han evt. kunne smerte lindres underveis.
Fra Tønsberg gikk det fort med blålys og sirener i retning Skien.
 |
| I Ambulansenpå vei til Skien, festet i mamma på båren. |
I Akuttmottaket sto dem klar og ventet på oss. Lillebror fikk mer mot smertene og plastikk kirurgen fikk tatt en ny vurdering, tatt bilde for videre vurdering og lagt på nye bandasjer.
Det ble anslått 5% 2.grads forbrenning og resten 1.grads forbrenning.
Vi ble trillet inn på Isolat og dette skal være hjemmet vår i noen dager fremover.
Fantastisk nok er Lillebror smilende og fornøyd trass i opplevelsen og smertene.
Og hva er vel ikke bedre enn en trygg favn <3
Fortsettelse følger.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar