Brannskadet barn–Dag 3 på sykehuset

Lillebror sov ikke kjempebra i natt heller, han var en del våken igjennom natten.
Likevel lå han i sengen til ca. kl 08.00. Han er fortsatt ikke noe særlig i form og virker veldig utilpass. I går kveld ville han omtrent ikke drikke og vi måtte presse på han tutekoppen. Det ble så lite veske inn at dem hengte opp ringer til slutt når han skulle legge seg. Dessverre var IV tilgangen gått tett så det ble ikke veske den veien heller.
Nå som han ikke får drikke er han selvfølgelig kjempetørst! Han peker bort på tutekoppen som står på bordet, og du ser en tåre som faller ned hans kinn. Det er vondt å ikke få gi ungen sin noe å drikke og du får heller ikke forklart han hvorfor.
Jeg bare håper så inderlig at han blir tatt kjapt opp, han er jo prioritert.

Klokken blir nesten det samme som i går, ca i 09.00 tiden kommer hun inn og sier vi kan gjøre oss klare. Da er det samme runde, Lillebror skiftes på, mamma kler seg i hvit tøy og Lillebror avslutter forberedelsene med å drikke i seg midazolam. Jeg skal si den gikk ned på høykant ja, og hadde han fått mer hadde han nok drukket det også. Han var skikkelig tørst.

Jeg bærer lille gutten min opp, legger han på bordet og holder han i hånden. Anestesilegen og operasjons sykepleieren kommer for å hilse på og gjør seg klare til sine arbeidsoppgaver. Jeg får beskjed om at dem kommer til å bruke maske i dag for å få han til å sove, hvorpå dem etterpå kommer til å stikke for å få IV tilgang. Det syns jeg var godt å høre, da slipper han unødvendig smerte. Igjen sier dem at han kommer til å bli urolig like før han sovner inn og at han mest sannsynlig kommer til å stritte imot. Helt riktig, like før han sovner blir han veldig kavete, han vrir hele kroppen og veiver med hendene. Jeg vet det så inderlig godt, det er jo jobben min for svarte, men det gjør så vondt! Jeg vet det ikke er farlig, men jeg er redd! Utenpå er jeg helt rolig og gjør som jeg skal, holder han fast. Inni meg gråter jeg, gråter for lille gutten som tappert stritter imot, helt til han igjen blir helt slapp i kroppen og på nytt overlater sitt liv i andres hender. På nytt blir jeg leid ut og på nytt må jeg stole på at dem gjør jobben sin!

Nede har jeg fått spist lunch og sitter nå spent å venter på dem andre. Dadda er kommet fra Nord Norge og Boa er med ned til Skien ilag med Bjarne. I dag skal vi alle få være sammen <3
Like etter at dem var kommet ringte det fra oppvåkningen og Lillebror var ferdig på operasjon og trillet over til oppvåkningen, det var bare å komme opp.
Bjarne tilbyr seg å gå opp siden han likevel skal ligge å sove helt til han våkner. – Det er jo så lenge siden du har vært sammen med henne, sier Bjarne kjærlig, og Birger trenger deg også.
– Du må sende bilder da, sier jeg. Også må du fortelle hvis dem sier noe, jeg er så spent på å høre.

Han er bare fantastisk snill den mannen der. Tenk hva han stiller opp for oss, det er bare helt utrolig. Han sender bilder og han forteller det lille dem har å si. Det ser fortsatt bra ut, men det er ennå for tidlig å si. Dem har vasket og lagt på nye bandasjer, denne gangen en type som kan ligge på to-tre dager. Han forteller at Lillebror skal ikke opp igjen før til søndag.

Nede koser jeg meg med disse to store gullene som sitter spente å venter på Lillebror. Reisen har gått veldig bra og dem var glade for å endelig være sammen. Birgers bursdags ønske gikk i oppfyllelse.

Etter en liten stund piper det inn et bilde på telefonene. Lillebror er våknet, litt groggy, men dog.
Han får i seg et glass saft og etter hvert får han endelig komme ned til oss.

Lillebror ble kjempeglad når han så Dadda og Boa. Utrolig nok var formen til Lillebror bedre og han strålte som aldri før. Dem lo og lekte, dette var stas.

Så er det denne logistikken da, hver er det som planlegger en ulykke?? Det er det ingen som gjør og dermed blir det mye som skal gå opp. Heldig som vi er har vi hatt Bjarne med oss hele veien, som stiller opp i tykt og tynt. Jeg må innrømme at jeg denne dagen ikke var så alt for flink til å vise det, jeg var nok litt bjeffete og lite kjærlig, det merket han stakkar.
Tror jeg kanskje har holdt masken lenge nok, vært veldig profesjonell og lite mamma utad. Mammaen har jeg liksom gjemt inni meg, hun som hyler, hun som gråter.
I tillegg blir en veldig rar av å være innestengt på et rom, hvert fall jeg. Jeg blir trøtt, sløv og motløs. Men jeg prøver så godt jeg kan, holde motet oppe, å være sterk!

Vi har avtalt at han skal være igjen med Lillebror, dem to største skal på overnatting til Toril og Lars, og jeg skal på nattevakt på AMK i Drammen. Skulle vært der i går også, men da måtte noen andre steppe inn for meg.
Det var litt rart å skulle reise, men jeg hadde nok veldig godt av å få litt andre omgivelser rundt meg. Og jeg visste at han var i gode hender og at Bjarne kom til å verne godt om gutten.

Du kan tro guttene koset seg. Flotte damer rundt seg som varter dem opp og steller pent med dem. En av dem kom til og med å tilbydde dem å gå ut en tur. Hun hentet vogn på barneavdelingen og ordnet opp. Tror du jaggu ikke gutta fikk seg en tur ut i det fine været!

 Og dem vet å kose seg <3

Planen videre er at jeg har ordnet meg en time fri i morgen tidlig slik at jeg rekker ned til Skien før Bjarne må avgårde til Tønsberg i et møte. Hvis Lillebror fortsatt er i form får vi lov å ta han med hjem og kan være hjemme frem til Lørdag kveld, og du kan tro vi gleder oss!
Storebror har hatt bursdag 1. Mai og vi skal ha familiebursdag på lørdag, i stede ordner vi det slik at vi har bursdagsfeiring på fredag i stedet for lørdag, sånn at Lillebror og alle kan være med. Selv om jeg sikkert kommer til å være litt trøtt, så er det verd det.

Men så kommer kontra beskjeden, Lillebror har fått feber igjen og hvis det fortsetter slik i morgen er det ikke sikkert han kan være med hjem likevel.....

Fortsettelse følger....