Tålmodighet er kunsten å sette sine følelser til side slik at man kan tenke logisk og rasjonelt igjennom alle følelsesladede problem.
I dag fikk jeg virkelig satt tålmodigheten min på prøve. En ting er at så mange dager på sykehuset gjør noe med en, en annen ting er å se sitt barn så ulykkelig og utilpass som det Lillebror har vært i natt og i dag.
Av hensyn til Lillebror ble det lite bilder i dag, men om noen hadde kommet med kamera i trynet mitt når livet bare var "bæsj" så hadde jeg nok kastet hele kamera til skogs!
Det begynte i går kveld som jeg skrev til dere i forrige innlegget. Heldigvis hadde han sovnet når jeg skrev god natt og gikk for å legge meg, dermed rakk jeg å sovne før det var på`n igjen såpass jeg fikk noen timer på øyet jeg også. Utover natt morgenen har han vært veldig urolig og utilpass, kl 05 måtte jeg opp for å trøste å legge han ned igjen, heldigvis sovnet han etter det. Litt over sju var det opp igjen etter å ha vært små våken flere ganger i mellom. Skeiv i øynene tok jeg han opp og vi satt oss i sengen min for å prøve å våkne. Men ingen ting skulle hjelpe, ikke ville han drikke, ikke ha kjeks, ingen kos og heller ikke sutten. Alt var liksom galt, uansett.
Tett på 7.30 kom dem inn for å ta blodprøve. Det som var litt morsomt, eller ikke, var at jeg fikk beskjed kvelden før om at han kun skulle ta CRP og dermed bare et stikk i fingeren. I stedet kunne han fortelle at han skulle ha flere prøver og dermed måtte stikke i albuen. Til og med sykepleieren som kom inn, som ikke har vært hos oss hadde fått med seg at han kun skulle ha CRP, men bioingeniøren sto på sitt, han hadde fått bestilling på mer.
Da lurer jeg litt på hvem det er som ikke klarer å snakke sammen. Hadde vi visst det så hadde vi jo lagt på emla krem, bedøvelse, en time i forveien.
Når det er sagt så var Lillebror utrolig flink og det gikk bra å få tatt den prøven.
Resten av formiddagen har gått i mye gråting, trassing, utilpasshet og mulig vondt. Det er ikke så lett å si når gutten ikke kan uttale seg med ord, da er det vanskelig å vite hva som er hva. Som mor er det veldig fortvilende å se på, jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre for at det skal bli bra. Har han vondt? Er det bare at han er dritt lei? Er det trass fordi han ikke får det som han vil og hvor skal i så fall grensen gå? Jeg vet jo ikke hva som er hva....
Rundt 13 sovnet han igjen og fikk i hvert fall noen gode timer med søvn. Det var deilig å kjenne på at han endelig fikk sovet godt.
Samtidig trodde jeg at det kanskje skulle hjelpe på humøret, men dog. I det han våknet var det på`n igjen. Ingen ting hjalp, han gråt og kastet seg rundt på gulvet.
En sykepleier kom tilfeldig inn og endelig var det noen som kunne se det jeg har prøvd å forklare siden i går kveld, at han har det ikke bra, det er noe som plager han.
Jeg føler jeg blir helt paralysert og veldig veldig fortvilet, hvis jeg tar i han hyler han til, hvis jeg ser på han så hyler han til og hvis jeg overser han så slår han hodet i veggen og gulvet. Han er helt utrøstelig!
Jeg står med en klump i halsen, har bare lyst til å gråte, men føler jeg må ta meg sammen. Jeg skal jo liksom være mammaen, og mammaen kan jo alt, vet alt. Er det sånn det er?? Innerst inne tror jeg mange mammaer og pappaer har følt på det å ikke strekke til, det å føle seg ubrukelig.
Jeg snakket med søster litt senere og da fortalte jeg om hvordan det hadde vært. Jeg sa at det føltes så ille at han kunne like godt klart seg uten meg. – Ja tror du de? Sier hun. Tror du det hadde vært noe bedre med dem andre? – Nei, jeg tror vel kanskje ikke det, sier jeg betenkt. –Kanskje er det akkurat nå han trengte deg, sier hun klokt!
Det fikk meg til å tenke og ja, det føltes som hun hadde rett. Nå som jeg sitter å skriver kom jeg på et ordtak som heter "Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest". Ikke det at han ikke fortjente å bli elsket, men det er ikke den letteste situasjonene å stå i og i tillegg vise det. Likevel er det kloke ord som er verd å ta med seg.
Utpå ettermiddagen er det egentlig duket for middag, men ulykkelig som han er vet han ikke om han skal stå i gangen eller være med å spise middag. Han vil ha skoene på, men vil ikke gå. Han vil ut, men ikke til matsalen.
Så ser jeg han, jeg ser en gutt som står med lengsel i øynene og tårer på kinn, en gutt som lengter mot utgangen. Han så døren ut av avdelingen gikk opp og ble bare stående å stirre. Da skjønte jeg det, endelig, lille gutten min vil jo bare ut. Ut å kjenne lukten, ut å høre på lydene, ut å kjenne at han lever.
Det var helt sikkert mer som lå til grunn, men det å komme ut hjalp virkelig på. han var en helt annen gutt. Han kikker seg rundt, smiler og utforsker. Sitter til og med helt i ro i vognen, han er nok bare oppriktig glad for å komme ut.
Vi gikk ned på butikken og der fikk vi tak i drikke og sandaler m.m. I det jeg skal til å gå å betale snakker jeg med Bjarne i telefonen, han hadde tidligere skrevet på sms og spurt om jeg trodde det var noe poeng i at han kom? Det gjorde at jeg måtte tenke meg om og ble usikker. På den ene siden ville jeg veldig gjerne at han skulle komme, på den andre siden var jeg så fortvilet inni meg tidligere på dagen at jeg visste ikke om jeg hadde så mye å gi likevel, kanskje det var tryggest å bare være for seg selv i slike stunder. Det var godt å snakke med han, han var så munter. – Jeg må legge på, sier han plutselig, det ringer en annen telefon. – Det passet jo egentlig fint for da kan jo jeg betale imens, også tenkte jeg ikke noe mer på det.
I det jeg skal til å legge varer på båndet ser jeg en skikkelse gå motsatt retning av kassa og syns det virket litt kjent, jeg måtte se en gang til. Bjarne!! Din snik, er du her?? Ja, der lurte du meg godt.
Det var akkurat som at en tung bør lettet av skuldrene, jeg kjente at jeg lyste opp og ble oppriktig glad. Jeg følte meg ikke alene lengre, følte jeg fikk akkurat den støtten jeg trengte her og nå.
Gutta tok seg en ny tur ut, mens jeg fikk meg litt alene tid for å dusje å stelle meg. Etterpå tok Bjarne seg av kvelds foringen og kvelds stellet og Lillebror roet seg fort ned i sengen sin og sovnet.
Vi bestilte mat og fikk oss en romantisk middag på avdelings kjøkkenet og det var oppriktig koselig. Tusen takk Bjarne for påfyll av positiv energi <3
Så logget jeg på pc`n og fant denne meldingen på Facebook fra Lene:
Nå ble det masse følelser i dette innlegget, men sånn er livet. Dagene går opp og ned. Jeg vet at det kunne vært mye verre og jeg vet at det er mange som gjennomgår langt tøffere ting enn dette, oppriktig håper jeg de også har gode venner og familie som kan gi styrke og mot når en trenger det som mest.
Vi sier igjen god natt fra Skien også lader vi opp til ny narkose i morgen og nytt sår stell. Her krysser vi hender og føtter for at det har begynt å gå rette veien og at vi kanskje kan få dra hjem i morgen.
Hvis ikke, ja så skal vi takle det også, vi skal holde ut.
Det begynte i går kveld som jeg skrev til dere i forrige innlegget. Heldigvis hadde han sovnet når jeg skrev god natt og gikk for å legge meg, dermed rakk jeg å sovne før det var på`n igjen såpass jeg fikk noen timer på øyet jeg også. Utover natt morgenen har han vært veldig urolig og utilpass, kl 05 måtte jeg opp for å trøste å legge han ned igjen, heldigvis sovnet han etter det. Litt over sju var det opp igjen etter å ha vært små våken flere ganger i mellom. Skeiv i øynene tok jeg han opp og vi satt oss i sengen min for å prøve å våkne. Men ingen ting skulle hjelpe, ikke ville han drikke, ikke ha kjeks, ingen kos og heller ikke sutten. Alt var liksom galt, uansett.
Tett på 7.30 kom dem inn for å ta blodprøve. Det som var litt morsomt, eller ikke, var at jeg fikk beskjed kvelden før om at han kun skulle ta CRP og dermed bare et stikk i fingeren. I stedet kunne han fortelle at han skulle ha flere prøver og dermed måtte stikke i albuen. Til og med sykepleieren som kom inn, som ikke har vært hos oss hadde fått med seg at han kun skulle ha CRP, men bioingeniøren sto på sitt, han hadde fått bestilling på mer.
Da lurer jeg litt på hvem det er som ikke klarer å snakke sammen. Hadde vi visst det så hadde vi jo lagt på emla krem, bedøvelse, en time i forveien.
Når det er sagt så var Lillebror utrolig flink og det gikk bra å få tatt den prøven.
Resten av formiddagen har gått i mye gråting, trassing, utilpasshet og mulig vondt. Det er ikke så lett å si når gutten ikke kan uttale seg med ord, da er det vanskelig å vite hva som er hva. Som mor er det veldig fortvilende å se på, jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre for at det skal bli bra. Har han vondt? Er det bare at han er dritt lei? Er det trass fordi han ikke får det som han vil og hvor skal i så fall grensen gå? Jeg vet jo ikke hva som er hva....
Rundt 13 sovnet han igjen og fikk i hvert fall noen gode timer med søvn. Det var deilig å kjenne på at han endelig fikk sovet godt.
Samtidig trodde jeg at det kanskje skulle hjelpe på humøret, men dog. I det han våknet var det på`n igjen. Ingen ting hjalp, han gråt og kastet seg rundt på gulvet.
En sykepleier kom tilfeldig inn og endelig var det noen som kunne se det jeg har prøvd å forklare siden i går kveld, at han har det ikke bra, det er noe som plager han.
Jeg føler jeg blir helt paralysert og veldig veldig fortvilet, hvis jeg tar i han hyler han til, hvis jeg ser på han så hyler han til og hvis jeg overser han så slår han hodet i veggen og gulvet. Han er helt utrøstelig!
Jeg står med en klump i halsen, har bare lyst til å gråte, men føler jeg må ta meg sammen. Jeg skal jo liksom være mammaen, og mammaen kan jo alt, vet alt. Er det sånn det er?? Innerst inne tror jeg mange mammaer og pappaer har følt på det å ikke strekke til, det å føle seg ubrukelig.
Jeg snakket med søster litt senere og da fortalte jeg om hvordan det hadde vært. Jeg sa at det føltes så ille at han kunne like godt klart seg uten meg. – Ja tror du de? Sier hun. Tror du det hadde vært noe bedre med dem andre? – Nei, jeg tror vel kanskje ikke det, sier jeg betenkt. –Kanskje er det akkurat nå han trengte deg, sier hun klokt!
Det fikk meg til å tenke og ja, det føltes som hun hadde rett. Nå som jeg sitter å skriver kom jeg på et ordtak som heter "Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest". Ikke det at han ikke fortjente å bli elsket, men det er ikke den letteste situasjonene å stå i og i tillegg vise det. Likevel er det kloke ord som er verd å ta med seg.
Utpå ettermiddagen er det egentlig duket for middag, men ulykkelig som han er vet han ikke om han skal stå i gangen eller være med å spise middag. Han vil ha skoene på, men vil ikke gå. Han vil ut, men ikke til matsalen.
Så ser jeg han, jeg ser en gutt som står med lengsel i øynene og tårer på kinn, en gutt som lengter mot utgangen. Han så døren ut av avdelingen gikk opp og ble bare stående å stirre. Da skjønte jeg det, endelig, lille gutten min vil jo bare ut. Ut å kjenne lukten, ut å høre på lydene, ut å kjenne at han lever.
Det var helt sikkert mer som lå til grunn, men det å komme ut hjalp virkelig på. han var en helt annen gutt. Han kikker seg rundt, smiler og utforsker. Sitter til og med helt i ro i vognen, han er nok bare oppriktig glad for å komme ut.
Vi gikk ned på butikken og der fikk vi tak i drikke og sandaler m.m. I det jeg skal til å gå å betale snakker jeg med Bjarne i telefonen, han hadde tidligere skrevet på sms og spurt om jeg trodde det var noe poeng i at han kom? Det gjorde at jeg måtte tenke meg om og ble usikker. På den ene siden ville jeg veldig gjerne at han skulle komme, på den andre siden var jeg så fortvilet inni meg tidligere på dagen at jeg visste ikke om jeg hadde så mye å gi likevel, kanskje det var tryggest å bare være for seg selv i slike stunder. Det var godt å snakke med han, han var så munter. – Jeg må legge på, sier han plutselig, det ringer en annen telefon. – Det passet jo egentlig fint for da kan jo jeg betale imens, også tenkte jeg ikke noe mer på det.
I det jeg skal til å legge varer på båndet ser jeg en skikkelse gå motsatt retning av kassa og syns det virket litt kjent, jeg måtte se en gang til. Bjarne!! Din snik, er du her?? Ja, der lurte du meg godt.
Det var akkurat som at en tung bør lettet av skuldrene, jeg kjente at jeg lyste opp og ble oppriktig glad. Jeg følte meg ikke alene lengre, følte jeg fikk akkurat den støtten jeg trengte her og nå.
Gutta tok seg en ny tur ut, mens jeg fikk meg litt alene tid for å dusje å stelle meg. Etterpå tok Bjarne seg av kvelds foringen og kvelds stellet og Lillebror roet seg fort ned i sengen sin og sovnet.
Vi bestilte mat og fikk oss en romantisk middag på avdelings kjøkkenet og det var oppriktig koselig. Tusen takk Bjarne for påfyll av positiv energi <3
Så logget jeg på pc`n og fant denne meldingen på Facebook fra Lene:
Den nydelige kveldshimmelen fikk meg til å tenke på deg
Fikk meg til å tenke på det vakre mennesket du er og hvor heldig jeg er som har deg i livet mitt<3
Hadde jeg kunnet ville jeg fjernet all motgangen du har møtt,men da ville du kanskje ikke vært den du er idag?.. Du er den sterkeste personen jeg vet om! Og jeg vet ikke om et annet menneske som tar til seg så mye lærdom, av både gode og dårlige erfaringer som deg
Du er UNIK, Lisa!!!
Jeg er uendelig glad i deg <3 <3 <3Slike meldinger gir motivasjon og styrke. Det viser hvor heldig jeg er som har så gode venner, og det minner meg på at jeg har mange rundt meg som bryr seg og ønsker oss alt godt.
Nå ble det masse følelser i dette innlegget, men sånn er livet. Dagene går opp og ned. Jeg vet at det kunne vært mye verre og jeg vet at det er mange som gjennomgår langt tøffere ting enn dette, oppriktig håper jeg de også har gode venner og familie som kan gi styrke og mot når en trenger det som mest.
Vi sier igjen god natt fra Skien også lader vi opp til ny narkose i morgen og nytt sår stell. Her krysser vi hender og føtter for at det har begynt å gå rette veien og at vi kanskje kan få dra hjem i morgen.
Hvis ikke, ja så skal vi takle det også, vi skal holde ut.
Ta godt vare på hverandre, det er så viktig og det betyr så mye mer en vi tror!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar