Brannskadet barn–dag 2 på sykehuset

Dag 2 

Det verste er ofte å ikke vite, ikke vite hva som skjer og ikke vite hvor ille det er, eller ikke. Heldigvis var hun første sykepleieren på avdelingen veldig flink å informere om det lille hun visste, men også det hun ikke visste. Og til alle helsepersonell der ute, det er så viktig å ta med seg! Det å fortelle noen at man ikke vet og hva man ikke vet, ja det er informasjon det også og det betryggende!

Den første beskjeden vi får er at vi vet ikke hvor stor skaden er, for den kan utvikle seg, eller den kan stagnere. Dem aner ikke hvor lenge vi må bli, Noen brannskadde er inne to-tre mnd, da holdt jeg på å ramle ut av sengen, og noen er alt fra to- tre dager til uker... Det er så vanskelig å si. 

Det første som skal skje er at han fra midnatt første dagen måtte være fastende. Fra morgen av skal han være klar for å bli tatt med opp på operasjon, barn blir prioritert. På operasjon skal han i narkose hvor dem skal vurdere, rense sår og legge på nye kompresser.

Vi får beskjed om at dem er klar kl 09.15 og litt før det får han midazolam, som er et korttidsvirkende søvninduserende legemiddel.

Jeg får på meg hvit tøy og får lov til å følge han helt inn på operasjonen. Han sitter fortsatt i fanget mitt mens dem gjør han klar. Legene kommer inn og alt er klargjort. Jeg får beskjed om at dem nå kommer til å gi en bolus dose (litt større engangs dose) for at han skal sovne og at han rett før kan bli noe urolig. Det er tydelig at han stritter i mot, han vrir seg i fanget mitt og vil slett ikke sove. Etter noen sekunder... minutt.. må han innse at slaget er tapt og blir helt slapp i hendene mine. Jeg er veldig glad for at jeg har vært med på dette før gjennom jobben min, at jeg er kjent med prosedyrer og hva som foregår, ellers tror jeg dette hadde vært mye mer skremmende.

Når det er sagt kan det ikke sammenlignes å være på jobb og det å se sitt eget barn ligge der helt hjelpeløs og uskyldig. Det å forlate han helt og holdent i andres hender og det å stå totalt hjelpeløs på sidelinjen for så å bli geleidet ut av rommet og ha null oversikt og kontroll.

Det gjør vondt det! Og du må bare stole på dem andre, stole på at dem gjør en god jobb, stole på at dem holder liv i barnet ditt.

Du vet at det går bra, du vet at dette er jobben deres, men det er mitt barn!!

Risikoen er alltid til stede og som mamma er det nok helt naturlig å kjenne på det.

Jeg og Bjarne sitter nede på avdelingen og spiser lunch. Venter på at telefonen skal ringe.

Vi går på rommet og tar en kaffe, mens vi fortsatt venter....

Så ringer dem fra Oppvåkningen. 

Krister er ferdig og ligger på oppvåkningen, en av dere kan komme opp. 

Det gjør vondt å se han ligge der, det gjør vondt i mammahjertet. 

Jeg vet han har det bra, jeg vet dem har gjort jobben sin og jeg vet at dette er ingen ting i forhold til hva det kunne ha vært og i forhold til hva andre har måttet gå igjennom.

Men likevel så er det barnet mitt som ligger der, det er barnet mitt som ligger med slange i munnen, det er barnet mitt som ligger dandert med farvesprakende ledninger omkranset rundt seg.

En tåre faller ned mitt kinn, det gjør så vondt!

Etter en stund våkner han litt til og spytter ut tuben, roer seg igjen og sovner.

– Det er bra at han sover til han våkner, sier sykepleieren.

En god stund senere er det en liten gutt som slår opp øynene, og helt utrolig, den lille gutten smiler tappert til meg. Mammahjertet smelter og jeg er så stolt av denne tapre lille gutten.

Sykepleieren spør om han vil ha is og det blomstrer i øynene hans. Is er beste medisin!

Senere på ettermiddagen kommer legen innom. Hun forteller at dem har renset såret og lagt på nye kompresser. Dem har fortsatt ikke nå svar å gi, han må opp igjen i morgen for en ny vurdering.

Bjarne reiser på ettermiddagen opp til Gardermoen for å hente Dadda. Hun skal i bursdag til Boa og har gledet seg til å komme på besøk. Ingen ting blir som planlagt, men i morgen skal dem komme å besøke oss. Det gleder vi oss veldig til.

På kvelden får Lillebror feber, 39.6. Det hjelper med paracet og han får en nogen lunde grei natt.

Fortsettelse følger.....