19. Mai og utskrivelse

Beklager sen oppdatering, men vi har vært utskrevet og dagene har flydd avsted!
Når en har sittet mye inne på et sykehus er det ikke måte på hvor mye lurt en finner på å gjøre i hjemmet.

Siste dagen på sykehuset gikk kjempebra og over all forventning.
Såret så veldig fint ut og vi kunne skifte på det uten narkose neste gang. Lillebror hadde en veldig fin oppvåkning og vi kunne skrives ut etter kort tid.

Vi er kjempe fornøyde og må få si tusen takk til alle som har hatt med oss å gjøre på Skien sykehus. Dere har vært fantastiske og Lillebror er ikke redd sykehuset i det hele tatt, takket være dere.

Tusen takk!!

Dag 16 og tilbake på sykehuset

Tilbake på Skien sykehus, ferdig ladet og klar for morgen dagen!

Vi har hatt noen fantastiske dager i permisjon, eller det vil si, bortsett fra mandagen har vi hatt noen flotte dager i permisjon.

Lørdag hadde vi hyggelig besøk av datter, bror og svigerinne til Bjarne. (se innlegget dag 12 på sykehus og endelig permisjon)

Søndagen var jeg merksnodig sliten, eller det vil si mer som daff, fikk liksom ikke opp giret. Bjarne spradet rundt som en duracell kanin å gjorde husarbeid, vasket vindu, støvsuget og vasket hus. 
Kanskje var det med på å gjøre at jeg gikk på en smell på mandag, det vet jeg ikke. Like groggy våknet jeg i hvert fall og ikke snakk om å få fart på motivasjonen og humøret. Jeg følte meg tiltaksløs og egentlig ganske nedfor.

Ofte blir jeg veldig lei meg når jeg ikke får humøret og motivasjonen på plass og jeg faller i en sånn sorg grop, men jeg ser det ikke før etterpå. Det resulterte i uoverensstemmelser og uhygge.
Heldigvis er ikke Bjarne den som gir opp så lett, så etter å ha summet seg litt fikk vi snakket ut om ting og ble enige om å gjøre som vi hadde planlagt til 17. Mai og gjøre det beste ut av det.

Nå er det på ingen måte gøy å utbrodere seg selv på en slik måte, men ment som et lite OBS for andre, om noen skulle havne i lignende situasjon.
Kanskje hadde jeg så store forhåpninger og forventninger til meg selv, i det å komme hjem og ut fra sykehusetk, at jeg rett og slett gikk på en smell. Antagelig var jeg kjempesliten av alt som hadde vært, men trodde at jeg skulle være super på topp bare for at vi hadde fått lov å komme hjem.
Note to my self: Tillat meg å være sliten, forstå at jeg ikke er en maskin, lytt på mine følelser og la det gå seg til.

Det gjorde det også etter hvert, i går og i dag har vært to fantastiske dager. 17. Mai feiret vi med familien på formiddagen.

 God mat hjemme på gården!

 og litt praktisk arbeid i lag med denne kjekke og handy mannen.

Vi var å hentet hjem gravemaskinen.

For så å avslutte en flott dag med litt geo catching.... Men du og du så frustrerende når en ikke finner den!!!

Arg!

Jojo, ett funn ble det :-)

18. Mai, i dag, har vi stått på for å gjøre i stand jordbæråker å klippe plen før vi skulle avgårde til Skien på kvelden. Og denne morsomme saken fjertet jeg rundt med...

Mens denne flinke karen fikset åkerflekk til ho mor.

Heldig som jeg var fikk jeg kjøre både traktor og gravemaskin etterpå, og noe så fantastisk gøy! Kjenner at jeg savner å holde på med sånne her ting og i hvert fall når vi er to om det sammen. Jeg stor koset meg og det så jeg Bjarne også gjorde.

Nå er vi fulladet og krysser hender og føtter for fremgang i morgen. Lillebror skal i ny narkose og i nytt sår skifte. Vi er veldig spente på om det har begynt å gro og ser bedre ut. 

God natt fra Skien!

Dag 12 på sykehuset og endelig perm

Friiiihet!

Det var jo ikke helt sånn at vi har vært bura inne, men det var som å slippe fri!

Lillebror har sovet hele natten og i dag var det jeg som våknet først, eller det vil si Bjarne, også jeg. Lillebror sov fortsatt så søtt i sengen sin.

Guttene gjør seg klare til å gå opp for det 5. sårstellet i narkose. Vi er kjempe spendte på hvordan det ser ut og om vi får reise hjem i dag. Lille sjarmøren har fått dosen sin og venter bare på følge.

I dag syns vi det tok lang tid, er det et dårlig tegn? Var det ikke blitt som de hadde håpet? Bruker de bare litt ekstra tid fordi de legger på ekstra bandasje før vi skal hjem?

Meget spent kommer jeg gående inn på Intensiven. Det står en sykepleier i døren som viser meg vei inn på rommet, han ligger på samme rom som for to ganger siden, da han var så krakilsk.... 

Å nei, ikke si at han er våken!

 Lille gullet sover som en engel. Legene har virkelig hørt på hva jeg sa og jeg måtte spørre om de hadde brukt noe annet. De hadde ikke det, men anestesilegen hadde gitt samme smertestillende og beroligende tidligere i forløpet, slik at når narkosen gikk ut så hadde det allerede god virkning. I tillegg hadde dem ikke skrapet noe, kun skiftet på bandasjene og dermed hadde han nok ikke like vondt.

 Gutten sov i over to timer, fantastisk!!

Jeg er kjempe imponert og i det Lillebror våkner er han seg selv. Han pludrer, snakker og ler. Herregud for en deilig følelse, det kan nesten ikke beskrives med ord.

Sårene så fine ut, det er fortsatt disse tre områdene som dem må passe litt ekstra på. Han skal inn på nytt sårskifte på torsdag, så skal du høre, vi får reise hjem i mellomtiden. Weeeee... HAPPY, SMILE!!

Han er fortsatt inneliggende og må følges tett opp i forhold til feber, mat og drikke. Skulle det bli noe reiser vi rett inn igjen og det er jo faktisk veldig betryggende, selv om vi mest bare ønsker oss hjem.

Alle på avdelingen har vært helt fantastiske og bøyer oss i støvet for den innsatsen dem gjør, men nå pakker vi snippvesken og reiser hjem!

Men Lillebror, sitter du der du da??

Han har visst flyttet inn i skapet, kanskje han vil være her likevel?

Vel hjemme dekkes det på bordet og lages mat. Vi har fått flotte gjester og nyter det å være hjemme!

Lillebror peker og ordner. Han er virkelig fornøyd.

Cecilie, Nina og Einar hadde tatt turen fra Hønefoss og  kom å holdt oss med selskap. Tusen takk for utrolig koselig kveld. Håper virkelig på gjentagelse.

Lillebror la seg rett ned i sengen sin og slo seg til ro med en gang. Beklageligvis har han klødd litt utpå kvelden og klart å nappet i bandasjene, så der må vi nok til å fikse litt i morgen. Det aller aller beste er om han klarer å ha dem på helt til torsdag uten å røre på dem, for da får det gro i fred. Det skal visst nok ikke pludres for mye med. I verste fall må vi jo inn fordi at vi går tom for bandasjer, og det vil vi jo ikke. Spørs om det ikke må bli grillvotter i morgen.

Nå er sengen ny oppredd, vi er skrubbet og stupe trøtt, men du kan tro vi skal sove godt i natt. Og det skal jeg gjøre sammen med kjæresten min <3 

Ha en fortryllende fortsatt fin helg!

Dag 11 på Sykehuset.

Lillebror er tilbake!

Ja, det stemmer. Har hatt en skrive fri dag og hoppet over går dagen. Tror det var meg som var i ulage da. Hadde hodepine som ikke gikk vekk med verken paracet eller ibux, kanskje var det utblåsningen fra dagen før som hengte igjen.

Alikevel nyter jeg at Lillebror kommer mer og mer til seg selv, han ler, skratter, utforsker og duller rundt. Han slår seg og søker trøst, leker og gjør farsk.
Bjarne og Lillebror var to turer ute, mens jeg prøvde å få slappet av. Kvelden gikk rolig for seg med tv titting og hekling. Rett før Bjarne skulle gå over på det andre rommet slukket jeg lyset å krøp inntil i armkroken hans, ville bare kjenne litt varmen og nærheten.
Det blir lite rom for kjæreste pleie, så takk Bjarne, for at du holder ut. Jeg skjønner godt at forhold blir satt på prøve i slike situasjoner og at ting kan være vanskelig. En har liksom ikke overskudd  til så mye annet enn ungen og seg selv. Derfor var det så godt å bare ligge der, kjenne pusten og varmen.
Plutselig våknet jeg av Bjarne. – Jeg tror jeg må legge meg på det andre rommet sånn at jeg får sovet litt skikkelig, sier han ydmykt. – Ja selvfølgelig, sier jeg, tror jaggu jeg blundet litt.

I formiddag, når Bjarne kom inn på rommet igjen sier han, jeg tror ikke vi blundet bare litt, kl var 03.30 i det jeg gikk på det andre rommet.
Se der ja, vi var vel i manko begge to på litt nærhet.
Alt i alt syns jeg vi klarer oss veldig bra. Vi klarer å snakke om ting, være der for hverandre og støtte hverandre. Vi rett og slett knytter sterkere bånd.

 I dag har Lillebror vært i stor form. Han har virkelig kommet til seg selv og det er en fryd å se.

 Fysioterapeuten kom innom for å ta mål. Han skal visst ha kompresjons drakt rett etter at sårene har lukket seg, dette for att det skal bli finere arr. Drakten blir som en t-skjorte, kjennes ut som en støttestrømpe, og han skal ha den på seg i 1-2 år, store deler av døgnet. 

– Oi, tenker jeg, men med godt mot. Dette skal vi klare! 

Han skratter, ler og koser seg med å tøyse med damen.

Etter lunch tok vi en tur ned på Herkules senteret, det var jo rett her nede. Å herregud hvor deilig det er å kjenne duften av blomster som spirer og ny klippet gress. Jeg nyter hvert et åndedrag.

 Det ble en klesbutikk på oss og der fant vi UV klær til Lillebror. Ja, jeg vet det enda er tidlig å tenke så langt, men det er deilig å ha noe å se frem til. Etterpå gikk vi på kafé for å spiste og kjøpte is på veien ut. På tur hjem gikk jeg innom håndarbeids butikken, oi så mye fristende, men klarte å holde meg til bomulls garn i litt fresh farve. Nå blir det gryteklut produksjon.

 Siden det ble så langt utpå dagen før vi var tilbake, fant vi ut at Lillebror heller skulle legge seg tidlig i stede for å sove midt på dagen.

Ups....., Lillebror klarte ikke vente lengre.

I det jeg skiftet på han og tok på pysj var det ikke tegn til å skulle våkne, han var nok veldig klar for å legge seg for å sove. 

Senere på kvelden kom sykepleieren inn for å legge på emla plaster, han skal få veske intravenøst i natt. Selv om det ble litt plunder med sovingen er jeg veldig glad for at det blir gjort slik. Han har generelt drukket dårlig i dag, enn så mye vi har prøvd, også slipper han å være så gruelig tørst i morgen tidlig når han må faste. Igjen, tommel opp!

Bjarne har tatt kvelden, Lillebror sover så søtt og nå skal straks jeg også binge. I morgen er det guttene som skal til pers og vi krysser fingrene for at det nå går rette veien. Vi er virkelig klar for hjem i morgen og er vi heldige får vi besøk fra dadda, onkel og tante fra Hønefoss i morgen.

Ha en fredfull fredags natt!

Dag 9 på sykehuset

Følelsen av å bli hørt!

Lillebror våknet litt før 7.30 i dag og det gikk tålig greit. Selvfølgelig tørst og små grinete av den grunn. Litt over 08.00 kom sykepleieren inn for å gi beskjed om å gjøre oss klare og innen hun var tilbake igjen var vi klare. Ja, en lærer seg jo rutinene. Imponerende kom legen inn til oss før operasjonen, han kom å forklarte hva dem skulle gjøre og hva dem tenkte. Han viste meg bilde fra sist gang hvor vi ser fire områder som er dypere enn resten, det er disse områdene dem følger ekstra med på, hvis dem blir større og vokser sammen må dem transplantere, men hvis dem stagnerer er trekker seg tilbake så blir det vanlig sår skift og det får gro av seg selv. 

Kl 09.00 fikk han midazolam og vi ble fulgt opp.

Denne gutten kunne sjarmert en grå stein. Selv om han var veldig groggy var han like blid.

Han hadde fortsatt IV tilgang i foten så denne gangen lå han på benken og fikk sovemedisinen igjennom der. Det gikk nokså kjapt og jeg ble fulgt ut.

Nede på rommet slappet jeg av før jeg begynte å sminke meg litt. En får vel benytte de anledninger en kan. Overraskelsen ble stor i det jeg sto med foundation delvis klint i trynet og resten på hendene i det legen kom inn igjen, aldri før hadde dem kommet ned rett etterpå.

Han kunne fortelle at det så bedre ut nå enn sist gang, det ene forbrente området var blitt sirkulert igjen og det var veldig positivt, men det kunne likevel snu, så vi må fortsatt avvente å se. – Ja, jeg har belaget meg på det, sa jeg. – Dette kommer til å ta lang tid, svarte han kjapt. Dere blir her hvert fall to uker til, med mulighet til permisjon hvis vi får bukt med feberen. Neste sår skift blir lørdag, vi ønsker han inne her frem til da slik at vi får observert veske inn og ut og får ned feberen. Så langt er vi veldig fornøyd og får mer informasjon om veien videre ved neste stell. –Tusen takk Doktor for flott oppfølging, dette var virkelig tommel opp!

I det han gikk ut ble jeg stående ved speilet å gjøre meg ferdig, jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le og ikke skjønte jeg hvorfor. Jeg burde jo juble, hoppe av glede!

Hvorfor ble jeg så ambivalent?? Den ene delen i meg ble litt trist og den andre ble kjempe glad.

Kl 10.37 ringte dem fra oppvåkningen, anestesien og de andre var også ferdige, han var trillet over.

Spent og lyttende gikk jeg gjennom intensiv avdelingen, i håp om at han fortsatt sov. 

Lykkelig og glad satt jeg meg forsiktig ned ved sengen hans, han så så fredfull ut der han lå å sov. – Sår skiftet har gått veldig bra, sa sykepleieren med hviskende stemme. – Å så godt å høre, sier jeg.

Dessverre gikk det ikke lang nok tid før han våknet til. Han ble veldig urolig og vrei seg rund i sengen. Sykepleieren tok han opp og i fanget sitt, og jeg husker at jeg tenkte, så godt, så godt at dem kan hjelpe meg i denne fortvilende situasjonene. For det finnes ikke noe verre enn å se sitt barn være i en slags transe, med ingen mulighet for å nå inn. Jeg kjenner det presser litt på, klarer ikke forstå hva det er, men det presser på. 

Han roer seg så vidt litt igjen og hun legger han over i sengen. Jeg krysser hender og føtter for at han kan få sovet ut denne narkosen. Av en eller annen grunn var dem så gruelig opptatt av å få denne oksygen masken foran  ansiktet på han, helt unødvendig spør du meg, han hadde god metning og han hadde roet seg. I stedet ble han irritert og våknet til igjen. Det endte opp med at jeg tok han til meg å prøvde roe han ned i fanget mitt. Han står i bru, stiv som en stokk, hyler og er helt krakilsk. Jeg er fortvilet og klarer til slutt å få han til å sette seg og lene seg inntil meg. Han sparker litt med bena, puster anstrengende, gråter og hyler. Det er helt klart at han ikke har kontroll over seg selv og er bare helt utenfor.

Jeg klarte ikke holde igjen mer, det er så vondt å se, det er så vondt å kjenne på. Tårene bare begynte å trille..., jeg vrir hodet inn mot veggen i håp om å slippe at dem ser meg, jeg ønsker å gjemme meg bort. Tårene renner og renner, det gjør så vondt. Alt sammen, alt han må igjennom, alt som har vært og alt som skal bli. Denne uskyldige lille kroppen, en kaffekopp og noen forargende ubevoktet sekunder!! Så fort, så innmari fort som dette skjer, også så masse en skal gjennomgå i etterkant.

Det er så vondt å se på og så vondt å ikke kan gjøre noe med det.

Følelsen av å bli hørt! 

I forkant av dagen i dag har jeg fortalt dem om hvordan vi hadde det sist gang, hvor ulykkelig og utrøstelig han var og hvor fælt det var å se på og ikke kunne gjøre noe. Dette hadde dem tatt til etterretning og gjort klart slik at han kunne få smerte stillende og noe å sove på. 

De så hvor ulykkelig han var, de så hva jeg hadde snakket om og hva jeg mente. De hørte på meg!

Etter to runder roet han seg endelig ned og sovnet så godt i sengen sin. Vi fikk et rom for oss selv og det var stille rundt oss. Det ble en time ekstra der oppe, men det var det virkelig verd. Han var en helt annen gutt når han våknet igjen. Selvsagt noe groggy, men jeg kunne snakke med han og han pekte. 

Jeg takket sykepleieren veldig før vi gikk ned, sa at jeg satte utrolig pris på å bli hørt og at jeg nå hadde en helt annen gutt enn først og at  dette ble en mye bedre opplevelse. –Selvfølgelig, svarte hun omsorgsfullt, vi så jo at han ikke hadde det noe godt.

Nede fikk vi en mye bedre ettermiddag en forrige gang. Litt misnøye var det, men på langt nær sånn som sist. Bjarne kom til skien etter å ha vært på jobbintervju i Drammen. Så utrolig deilig å få litt avlastning og det er undervurdert, det å være to. Vi fikk oss en tur ut og Lillebror stor koset seg med å tusle rundt. Herregud så deilig det er å se Lille gutten i sitt normale, han blir mer og mer seg selv lik, det er en vanvittig stor lettelse.

Utpå kvelden fikk jeg fortalt om hvordan dagen hadde vært og igjen strømmer tårene på.

–Jeg vet at ingen har skyld i dette, forteller jeg. Vet det er fort gjort, det har skjedd andre før og det kommer til å skje igjen. Likevel har jeg hatt en sånn plagsom skyldfølelse, hadde jeg bare, hvis bare sånn eller sånn, hvorfor måtte jeg.... Så mye han må igjennom, for den forbaska kaffekoppen!!

Jeg hulker, tårene fosser ut og Bjarne tar et godt tak rundt meg. – Bare gråt Lisa, sier han kjærlig, få det ut.

Det går mye bedre nå, jeg er ved godt mot og vi krysser fingrene mot lørdagen!

Dag 8 på sykehuset

Tålmodighet er kunsten å sette sine følelser til side slik at man kan tenke logisk og rasjonelt igjennom alle følelsesladede problem.

I dag fikk jeg virkelig satt tålmodigheten min på prøve. En ting er at så mange dager på sykehuset gjør noe med en, en annen ting er å se sitt barn så ulykkelig og utilpass som det Lillebror har vært i natt og i dag.

Av hensyn til Lillebror ble det lite bilder i dag, men om noen hadde kommet med kamera i trynet mitt når livet bare var "bæsj" så hadde jeg nok kastet hele kamera til skogs!

Det begynte i går kveld som jeg skrev til dere i forrige innlegget. Heldigvis hadde han sovnet når jeg skrev god natt og gikk for å legge meg, dermed rakk jeg å sovne før det var på`n igjen såpass jeg fikk noen timer på øyet jeg også. Utover natt morgenen har han vært veldig urolig og utilpass, kl 05 måtte jeg opp for å trøste å legge han ned igjen, heldigvis sovnet han etter det. Litt over sju var det opp igjen etter å ha vært små våken flere ganger i mellom. Skeiv i øynene tok jeg han opp og vi satt oss i sengen min for å prøve å våkne. Men ingen ting skulle hjelpe, ikke ville han drikke, ikke ha kjeks, ingen kos og heller ikke sutten. Alt var liksom galt, uansett.
Tett på 7.30 kom dem inn for å ta blodprøve. Det som var litt morsomt, eller ikke, var at jeg fikk beskjed kvelden før om at han kun skulle ta CRP og dermed bare et stikk i fingeren. I stedet kunne han fortelle at han skulle ha flere prøver og dermed måtte stikke i albuen. Til og med sykepleieren som kom inn, som ikke har vært hos oss hadde fått med seg at han kun skulle ha CRP, men bioingeniøren sto på sitt, han hadde fått bestilling på mer.
Da lurer jeg litt på hvem det er som ikke klarer å snakke sammen. Hadde vi visst det så hadde vi jo lagt på emla krem, bedøvelse, en time i forveien.
Når det er sagt så var Lillebror utrolig flink og det gikk bra å få tatt den prøven.

Resten av formiddagen har gått i mye gråting, trassing, utilpasshet og mulig vondt. Det er ikke så lett å si når gutten ikke kan uttale seg med ord, da er det vanskelig å vite hva som er hva. Som mor er det veldig fortvilende å se på, jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre for at det skal bli bra. Har han vondt? Er det bare at han er dritt lei? Er det trass fordi han ikke får det som han vil og hvor skal i så fall grensen gå? Jeg vet jo ikke hva som er hva....

Rundt 13 sovnet han igjen og fikk i hvert fall noen gode timer med søvn. Det var deilig å kjenne på at han endelig fikk sovet godt.
Samtidig trodde jeg at det kanskje skulle hjelpe på humøret, men dog. I det han våknet var det på`n igjen. Ingen ting hjalp, han gråt og kastet seg rundt på gulvet. 
En sykepleier kom tilfeldig inn og endelig var det noen som kunne se det jeg har prøvd å forklare siden i går kveld, at han har det ikke bra, det er noe som plager han.
Jeg føler jeg blir helt paralysert og veldig veldig fortvilet, hvis jeg tar i han hyler han til, hvis jeg ser på han så hyler han til og hvis jeg overser han så slår han hodet i veggen og gulvet. Han er helt utrøstelig!
Jeg står med en klump i halsen, har bare lyst til å gråte, men føler jeg må ta meg sammen. Jeg skal jo liksom være mammaen, og mammaen kan jo alt, vet alt. Er det sånn det er?? Innerst inne tror jeg mange mammaer og pappaer har følt på det å ikke strekke til, det å føle seg ubrukelig.

Jeg snakket med søster litt senere og da fortalte jeg om hvordan det hadde vært. Jeg sa at det føltes så ille at han kunne like godt klart seg uten meg. – Ja  tror du de? Sier hun. Tror du det hadde vært noe bedre med dem andre? – Nei, jeg tror vel kanskje ikke det, sier jeg betenkt. –Kanskje er det akkurat nå han trengte deg, sier hun klokt! 

Det fikk meg til å tenke og ja, det føltes som hun hadde rett. Nå som jeg sitter å skriver kom jeg på et ordtak som heter "Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest".  Ikke det at han ikke fortjente å bli elsket, men det er ikke den letteste situasjonene å stå i og i tillegg vise det. Likevel er det kloke ord som er verd å ta med seg.

Utpå ettermiddagen er det egentlig duket for middag, men ulykkelig som han er vet han ikke om han skal stå i gangen eller være med å spise middag. Han vil ha skoene på, men vil ikke gå. Han vil ut, men ikke til matsalen. 

Så ser jeg han, jeg ser en gutt som står med lengsel i øynene og tårer på kinn, en gutt som lengter mot utgangen. Han så døren ut av avdelingen gikk opp og ble bare stående å stirre. Da skjønte jeg det, endelig, lille gutten min vil jo bare ut. Ut å kjenne lukten, ut å høre på lydene, ut å kjenne at han lever.

Det var helt sikkert mer som lå til grunn, men det å komme ut hjalp virkelig på. han var en helt annen gutt. Han kikker seg rundt, smiler og utforsker. Sitter til og med helt i ro i vognen, han er nok bare oppriktig glad for å komme ut. 

Vi gikk ned på butikken og der fikk vi tak i drikke og sandaler m.m. I det jeg skal til å gå å betale snakker jeg med Bjarne i telefonen, han hadde tidligere skrevet på sms og spurt om jeg trodde det var noe poeng i at han kom? Det gjorde at jeg måtte tenke meg om og ble usikker. På den ene siden ville jeg veldig gjerne at han skulle komme, på den andre siden var jeg så fortvilet inni meg tidligere på dagen at jeg visste ikke om jeg hadde så mye å gi likevel, kanskje det var tryggest å bare være for seg selv i slike stunder. Det var godt å snakke med han, han var så munter. – Jeg må legge på, sier han plutselig, det ringer en annen telefon. – Det passet jo egentlig fint for da kan jo jeg betale imens, også tenkte jeg ikke noe mer på det.
I det jeg skal til å legge varer på båndet ser jeg en skikkelse gå motsatt retning av kassa og syns det virket litt kjent, jeg måtte se en gang til. Bjarne!! Din snik, er du her?? Ja, der lurte du meg godt.

Det var akkurat som at en tung bør lettet av skuldrene, jeg kjente at jeg lyste opp og ble oppriktig glad. Jeg følte meg ikke alene lengre, følte jeg fikk akkurat den støtten jeg trengte her og nå. 
Gutta tok seg en ny tur ut, mens jeg fikk meg litt alene tid for å dusje å stelle meg. Etterpå tok Bjarne seg av kvelds foringen og kvelds stellet og Lillebror roet seg fort ned i sengen sin og sovnet.

Vi bestilte mat og fikk oss en romantisk middag på avdelings kjøkkenet og det var oppriktig koselig. Tusen takk Bjarne for påfyll av positiv energi <3

Så logget jeg på pc`n og fant denne meldingen på Facebook fra Lene:

Den nydelige kveldshimmelen fikk meg til å tenke på deg❤
Fikk meg til å tenke på det vakre mennesket du er og hvor heldig jeg er som har deg i livet mitt<3<<<<<3❤<3 
Hadde jeg kunnet ville jeg fjernet all motgangen du har møtt,men da ville du kanskje ikke vært den du er idag?.. Du er den sterkeste personen jeg vet om! Og jeg vet ikke om et annet menneske som tar til seg så mye lærdom, av både gode og dårlige erfaringer som deg❤
Du er UNIK, Lisa!!!

Jeg er uendelig glad i deg <3 <3 <3 

Slike meldinger gir motivasjon og styrke. Det viser hvor heldig jeg er som har så gode venner, og det minner meg på at jeg har mange rundt meg som bryr seg og ønsker oss alt godt.

Nå ble det masse følelser i dette innlegget, men sånn er livet. Dagene går opp og ned. Jeg vet at det kunne vært mye verre og jeg vet at det er mange som gjennomgår langt tøffere ting enn dette, oppriktig håper jeg de også har gode venner og familie som kan gi styrke og mot når en trenger det som mest.
Vi sier igjen god natt fra Skien også lader vi opp til ny narkose i morgen og nytt sår stell. Her krysser vi hender og føtter for at det har begynt å gå rette veien og at vi kanskje kan få dra hjem i morgen.
Hvis ikke, ja så skal vi takle det også, vi skal holde ut.

Ta godt vare på hverandre, det er så viktig og det betyr så mye mer en vi tror!

Dag 7 på sykehuset

Du vet at du har vært for lenge på sykehuset når du drømmer om å komme hjem å vaske klær, stelle i hagen, vaske hus og lage middag!

Lillebror har sovet ganske bra i natt og sov helt til kl var 8.30.

Formen i dag har vært litt av og på. Han har hatt fra 38.2 i temp til 39.8, regulert med paracet og ibux. Han har vært mye slapp og utilpass, men også fartet rundt, leket og skrattet. Han elsker å tøyse med sykepleierne og det beste er å kaste smokken slik at dem må plukke den opp, det kan han gjøre igjen og igjen.

Vi fikk spise i matsalen i dag og bare det å slippe ut fra rommet er utrolig deilig. 

Jeg må innrømme at jeg misunner dere litt som får være ute i det deilige sommerværet. Vi fikk nemlig kjenne på det litt i dag og det var helt fantastisk.

På formiddagen fikk vi lov å slippe ut i fri luft, for en følelse! Vi trillet rundt sykehuset og nøt lukten og lydene. Lillebror var i god form da og ville slett ikke inn igjen.

De har et kjempefint ute område her ved sykehuset i Skien, men masse fine blomster, skulpturer, sittebenker og plen område. Der har de virkelig gjort det fint.

Vi nyter duftene og varmen, det er sommer ute jo! 

Og når det er sommer må man spise is! Så vi gjorde.

Jeg prøvde meg på å være smart, siden Lillebror er meget bestemt på å holde isen selv kjøpte jeg en liten en som skulle være lett å holde og som kanskje ikke utgjorde så mye søl.

 Tanken var god, men Lillebror var slett ikke enig! Ikke snakk om at han ville ha den lille isen der, neida, mamma sin så myyyye bedre ut!

Litt lengre utpå dagen snek feberen seg opp igjen og Lillebror var både kosete, utilpass og slapp. 

Da er det deilig å sove i mammas armer og det er den stunden en må nyte. 

Så fredfull og tilpass, ingen smerter, ingen bekymringer!

På ettermiddagen fikk vi besøk av Tante Gry. Hun kom med litt klær og forsyninger. Du kan tro det var en som blomstret opp i det tante kom inn døra og siden formen da var på opptur fikk vi oss en ny tur ut. Lillebror elsker det!

Lillebror sovnet rundt 20 og Gry reiste rundt 21, etter hun dro har han vært ganske urolig. Virker som det klør og er irritert. Han våknet til slutt i 21.30 tia og turnet rundt til ca midnatt. Nå sover han hvertfall godt og det skal mammaen snart også gjøre.

God natt fra Skien og ta godt vare på hverandre!

Dag 6 på sykehuset

I dag har det vært en tøff dag!

Det har vært bare Lillebror og meg. Storebror har reist til pappan og Bjarne kjørte Storesøster til flyplassen i dag tidlig å måtte etterpå hjem til seg.

Lillebror våknet i sjutiden og var skrekkelig tørst. Han gråt og pekte bort på bordet der flasken har pleid å stå. I en time satt han i sengen ilag med meg og bare var ulykkelig før sykepleieren kom inn. Vi begynte sånn smått å klargjøre til operasjon. Hun skiftet på sengen mens jeg skiftet på Lillebror og tok temp. Den var på 38.4,  det var ikke så ille.

Mens vi venter.....

Nærmere 09.00 fikk vi beskjed om at det var klart. Han fikk dosen sin med midazolam og en portør kom like etter på å fulgte oss opp.

Dem valgte å bruke maske til innsovning i dag også siden det ikke var noe IV tilgang. Han fikk sitte i fanget mitt frem til han nesten sovnet, så la dem han opp på benken.

Jeg fikk stå ved siden av å holde i den lille hånden i det en tåre triller ned et barne kinn.

Like etterpå sovnet han og denne gangen strittet han nesten ikke imot. Er du sliten lille kriger?

Jeg gikk ned for å vente, fikk i meg litt frokost, og venter... Denne gangen syns jeg dem brukte så langt tid. – Dette kan ikke være noe godt tegn, tenker jeg for meg selv. Må dem transplantere? Er det gått infeksjon i såret? Jeg fortalte dem jo at det var ganske vondt lukt fra bandasjene, hva hvis det er skikkelig infisert?

Tankene surrer rundt i hodet mens timen og minuttene går, kl 10.29 ringer telefonen, jeg kan komme opp.

I det jeg kommer inn på intensiven står intensivsykepleieren og anestesisykepleieren å venter på meg. –Han trenger deg nå, sier dem.

Jeg blir jeg vist inn på et rom på intensiven, Lillebror gråter. Han er tydelig påvirket av alle medikamentene og virker veldig ulykkelig. Jeg prøver å trøste, men det er akkurat som en uro i kroppen hans som han ikke klarer å styre over.

Til slutt får jeg ta han opp og han får sitte i fanget hos meg. Han er fortsatt veldig ulykkelig og vrir seg frem og tilbake. – Jeg tror han er veldig tørst, sier jeg til sykepleieren. Hun henter vann som han sluker i seg, helt desperat. Han får en is som han til slutt klarer å godta å spise, men er fortsatt virkelig utilpass. Han hyler, gråter og står i bru. Han er sint og han er lei seg. Jeg kjenner jeg blir veldig fortvilet, den følelsen når du ikke klare å trøste ditt eget barn. Det gjør så vondt.

Jeg går rundt i rommet med gutten på hoften, vugger og prøver å synge. Det er ingen ting som hjelper!

Etter en time har han klart å vri av seg bandasjene og vi blir sendt ned for å få satt dem på igjen.

Like ulykkelig prøver jeg å gi han mat for å se om det hjelper. Mellom flyvende brødskiver får han i seg kanskje en halv brødskive, men drikker godt. Lillebror gnir seg i øynene, det er ingen tvil om at han fortsatt er groggy og veldig trøtt.

Etter å ha turnet rundt i sengen og til sammen holdt på i tre timer, sovner han endelig. Det må ha vært godt for han.

Det var hvert fall utrolig godt for meg. Det å føle at en ikke strekker til, og uansett hva du gjør så hjelper det ikke, det er helt grusomt!

Legen kommer innom på visitt og kan fortelle at det alt i alt ser bra ut, men det har utviklet seg. Det er tre områder som er dypere en ellers, men dem er ennå ikke så store. Hvis det forblir som dette vil dem slippe å gjøre noe. Da vil huden rundt legge seg over, men hvis dem vokser seg sammen så må dem transplantere. Og igjen må vi bare vente.....

Han skal opp igjen på onsdag og det han kunne si nå var at han måtte opp en gang til etter det. Jeg kunne belage meg på hvert fall en uke og meget sannsynlig to, sånn nå i første omgang.

Nå på ettermiddagen kom feberen tilbake. Vi sovnet sammen og våkner i det sykepleieren kommer inn for å høre hvordan det går. Jeg kjenner han er glovarm igjen og ser at han er veldig slapp. Temperaturen var på 40.8, ikke rart han er slapp.

Han får ibux, paracet og klø dempende. Det har tydeligvis fungert, nå ligger han å hikker i sengen sin. Heldigvis virker det nå som at han har det bedre, på tross i alt, selv om han er våken så er han rolig.

Med det ønsker vi deg en riktig god natt <3

Dag 5 på sykehuset

Spent sender jeg melding til Bjarne for å høre hvordan det går. 

De har akkurat våknet og ikke fått målt temperaturen ennå. Han virker sliten og Bjarne sier at det er ikke så rart, med tanke på hvordan han var i går. Temperaturen har vært høy og Bjarne syntes det virket som han hadde feber fantasier til tider. Han var slett ikke i slaget, men ble trygg når han fikk ligge i armkroken til Bjarne.

Egentlig skulle jeg på kurs i dag, et kurs i Stavern som har vært planlagt lenge. Jeg hadde til og med ordnet slik at dem to største kunne være med. Så slapp jeg kjøre tilbake til Horten før vi skulle til Skien igjen. Men da jeg hørte hvor syk Lillebror hadde vært og at han fortsatt ikke var i form klarte ikke mammahjerte være vekke noe lengre. Og skulle han blitt verre utover dagen så ville jeg aldri klart å prestert noe likevel.

 Vi pakker snippveskene og reiser nedover litt utpå formiddagen. Lillebror har våknet litt til og det virker faktisk til at han er blitt noe bedre. Bjarne tar de to største med ut å spise og Lillebror og jeg finner frem lekene og pynter gulvet.

Å være innestengt på et rom i noen dager gjør noe med en, godt vi er på lukket rom!

 Lillebror syns det var umåtelig morsomt, han skrattet og lo!

De andre kommer tilbake og stemningen blir ikke noe dårligere av den grunn.

 Lillebror har vært i grei form, ikke helt i stor slaget, men bedre enn i går. Han spiser fortsatt dåelig, men har fått i seg en del å drikke og det er veldig bra!

Storesøster skal reise i morgen tidlig så når Lillebror har lagt seg blir det litt kvalitets tid med de to største inne på felles rommet. Der går det i lørdagskos og den forsvunne diamanten.

Bjarne og ungene reiser til Horten.

Lillebror og jeg er igjen på sykehuset og lader opp til morgendagen. Go gutten sover så søtt og nå skal mammaen også finne sengen. I morgen er det en ny dag med fasting og medisiner. Vi er veldig spente på å høre hva dem ser i morgen, om det har begynt å gro av seg selv, eller om dem må operere.

Vi krysser fingrene!