Har du beisa sjarken? – Oversatt

Når to Nordlendinger skal på ørret fiske vet en aldri hva som skjer...

Kvelden var vakker, vannet blikk stille og fisken vaket...

Ved godt mot og troen fortsatt i behold tok vi fiskestangen i hånden, slengte vesken over nakken og gikk ned til vannet for å slippe løs sjarken. En trebåt, som jeg etter hvert skjønte hadde sett sine bedre dager!! 
Kanskje skulle vi ane uråd når vi så årene var tapet, skjev og sprukken...

Glad og fornøyd, sikker på å få stor ørreten, går vi løs på hampen som holder fast fartøyet vårt. Antageligvis skulle vi ha gitt oss allerede da, når jeg står å roper til Andreas:
– Du må jo ta i! Draa!! For så å se att tauet til båten var jo surret rundt pålen. Ikke rart den var så treg.

Vaglet trår jeg oppi baljen og plasser meg på bakerste rad, en stakkarslig plank som ikke akkurat er laget for voksne rumper. Der skulle jeg være plassert dem neste timene, såpass jeg virkelig skulle få kjenne tre smaken langt oppi der solen aldri skinner...

Andreas setter seg på styrmann planken å forsøker å manøvrere farkosten fra land. Enkelt skulle det altså ikke være... Etter en meter gikk båten i ring... 
– Ene åren er jo kortere enn den andre, kommer det fra Andreas!

Etter å ha fått justert seg inn, setter "sjarken" fart utover det blikk stille vannet og vi beveger oss sakte men sikkert vekk fra husene. 
Vi er igjen ved godt mot og snøret slenges ut, kast etter kast... Jeg prøver forskjellige sluker og spinnere, sveiver fort og sveiver sakte... Prøv til og med noen små nøkk, men nei! Ikke ett eneste tegn til liv i det der vannet.... Vel..., det er jo slett ikke sant, for rundt oss danser fisken!

– Andreas, du vet att beviset på att vi bare er venner, er at hallet er fantastisk dårlig!! Jeg tror jeg må sende deg avgårde på en rorbu å se om det kan hjelpe, kommer det humoristisk fra meg.
Han selv fant ut han skulle sette opp hall annonse på Joker.

Mamma, snill som hun er, satt barnevakt. Tusen takk!
Måtte høre at det gikk bra med dem og sendte melding. Samtidig måtte jeg høre hva i all verden denne fisken biter på??
– Mark, kommer det fra henne. – Andreas, sier jeg håpefullt. Mamma sier at det går å "æng slukan", altså, i følge henne sette mark på sluken, og den eneste marken i båten her, det er jo din!

Timene går og selv om fisken slettes ikke hadde tenkt til å nappe på kroken så var det en helt fantastisk flott kveld/natt. 

– Lisa, har du beiset sjarken? Kommer det tørt fra Andreas, i det jeg øser baljen før ente gang... – Den her jolla lekker jo som ei sil, kunne jeg fastslå i det jeg slang øsen med vann i ansiktet på Andreas, såpass at han  skulle holde seg våken i natten... – Hevnen er søt, sier Andreas, med ett lurt smil.

Helt i andre enden av vannet, noen timer og mange kast senere, kommer luringene på att vi må tisse. Ustø klarer vi å få oss til land å fikk endelig tømt blæren...

Midtveis i natten, etter mange håpefulle og optimistiske timer, på jakt etter stor ørreten måtte vi innse at slaget var tapt! 
Ett napp... ETT helt bitte lite sprell på stanga var fiske gleden jeg skulle få oppleve for denne gangen. Faktisk så er jeg veldig fornøyd, selv om det ble dårlig med fangst på oss, var det en fantastisk fin tur, i flotte omgivelser og hyggelig selskap. 

Andreas ror oss tilbake til start, men i det han skal mønstre av tar han salto over rekken og hele baljen vipper!
Vannet fosser inn over rekken og før jeg rekker å reagere, i løpet av ett millisekund, sitter jeg med vatten opp til livet!! 

Jeg føler meg som Oluf som skulle pløye åkeren med sjarken! Bare at i stede for gubben som drar med plogen midt fjords – så var det merra som sank som ett lodd, rett til bunn!

Lykken var jo at det ikke var så dypt, slik at jeg slapp å forklare til mamma hvor jolla hadde tatt veien...
Å godt var det at vi hadde tisset tidligere på natten, for her kunne vi jo ikke annet enn å le så vi fikk vondt i maven... 
– Andreas, sier jeg. Det her var virkelig litt av en hevn!

Tusen takk Andreas førr en fantastisk flott og minnerik tur!!