Forleden ble jeg spurt av en kollega om jeg kunne plukke opp noen varer for han i Horten og ta med på jobb, sånn siden han bor ett stykke unna og jeg tross alt bor der. – Selvfølgelig, svarer jeg. En skal da være behjelpelig.
I dag var en fin dag det kunne passe siden vi kom til å treffes under vaktbytte, både morgen og kveld.
Ved vaktbytte på morgenen avtalte vi att han skulle sette over pengene og sende meg adressen.
– Oi, hvor stort er dette greiene?? Jeg skal jo ta toget, tenkte jeg for meg selv. – Du, sånn ikke for å være frekk, men hva egentlig er det jeg skal plukke opp for deg? –En ledning, kom det fra min kollega. – Aha... en ledning ja, men du, det skal jeg få plass til på toget, sa jeg og smilte lurt.
Vel viten om at jeg skal hjem for å sove, før en ny nattevakt, avtaler vi at jeg skal fikse dette i ettermiddag. Jeg våkner opp utpå dagen og sjekker kontoen, for hva skal den koste, denne ledningen? – Hva??? ..... Flere 1000... (vil ikke utbrodere eksakt sum), for en LEDNING?? Håper virkelig ikke denne mannen driver å pusser opp, for det skal jeg også etterhvert..., trodde jeg...med slike priser har jeg det visst fint hjemme likevel!!
Det kommer frem på adressen han har sendt meg, att dette er en privatadresse. – Å herregud, det er vel ikke nå snusk?? tenker jeg litt rådvill. Og jeg som skal på politihuset på jobb... Jeg kommer til å bli buret inne!! For en LEDNING!! – Nææææ..., han er jo en god kollega, selvfølgelig kan det ikke være noe tull, håper jeg....
Glad og munter, fast bestemt på att jeg har redelige kolleger, ringer jeg til denne herren for å avtale overtagelse. – Hei, det er Lisa. – Hvem var du, svarer han nølende (tydeligvis på en handsfree i en bil eller noe, dårlig linje) – Det er Lisa, er det Pål jeg snakker med? (fiktivt navn) – Ja, det stemmer, sier han. – Du skjønner, jeg vet ikke helt om jeg vil treffe deg, men jeg er veeeldig sikker på at du vil treffe meg, sier jeg nesten litt flørtende. Jeg fniser inne meg. Det blir helt stille en stund...
– Nå skjønner jeg ikke helt, kommer det tørt fra han. – Jeg tror nemlig jeg har maaaange penger du vil ha, sier jeg flir fullt. *pinlig pause* – Aha ja, det er du som skal hente den ledningen, sier han, uten ett snev av latter! – Uuuups, tenker jeg for meg selv. Han tok visst ikke den. *flaaaau* *rødmelittpånesa*
Jeg kremter litt, tar meg sammen i telefonen og foreslår hvor vi kan møtes.
Akkurat på slaget står jeg der med "halen mellom bena" og tusen peisingene i hånden og speider etter en ledning... Der var det en som søker kontakt og jeg går bort for å hilse på. – Hei, sier han. Det var du som var kollegaen sant? – Ja, stemmer det, kommer det ydmykt fra meg. – Skjønner skjønner..., jeg trodde nemlig først du var kona..... – HÆ????
Jeg måtte le godt når jeg kom på jobb og fortalte kollegaen min om kona, og att jeg nesten hadde gitt henne vekk for noen lapper... Hahaha.... Sånn kan det gå.
Og godt var det at jeg fikk fortalt at det er lade ledninger til EL–biler som er så kostbare.
I dag var en fin dag det kunne passe siden vi kom til å treffes under vaktbytte, både morgen og kveld.
Ved vaktbytte på morgenen avtalte vi att han skulle sette over pengene og sende meg adressen.
– Oi, hvor stort er dette greiene?? Jeg skal jo ta toget, tenkte jeg for meg selv. – Du, sånn ikke for å være frekk, men hva egentlig er det jeg skal plukke opp for deg? –En ledning, kom det fra min kollega. – Aha... en ledning ja, men du, det skal jeg få plass til på toget, sa jeg og smilte lurt.
Vel viten om at jeg skal hjem for å sove, før en ny nattevakt, avtaler vi at jeg skal fikse dette i ettermiddag. Jeg våkner opp utpå dagen og sjekker kontoen, for hva skal den koste, denne ledningen? – Hva??? ..... Flere 1000... (vil ikke utbrodere eksakt sum), for en LEDNING?? Håper virkelig ikke denne mannen driver å pusser opp, for det skal jeg også etterhvert..., trodde jeg...med slike priser har jeg det visst fint hjemme likevel!!
Det kommer frem på adressen han har sendt meg, att dette er en privatadresse. – Å herregud, det er vel ikke nå snusk?? tenker jeg litt rådvill. Og jeg som skal på politihuset på jobb... Jeg kommer til å bli buret inne!! For en LEDNING!! – Nææææ..., han er jo en god kollega, selvfølgelig kan det ikke være noe tull, håper jeg....
Glad og munter, fast bestemt på att jeg har redelige kolleger, ringer jeg til denne herren for å avtale overtagelse. – Hei, det er Lisa. – Hvem var du, svarer han nølende (tydeligvis på en handsfree i en bil eller noe, dårlig linje) – Det er Lisa, er det Pål jeg snakker med? (fiktivt navn) – Ja, det stemmer, sier han. – Du skjønner, jeg vet ikke helt om jeg vil treffe deg, men jeg er veeeldig sikker på at du vil treffe meg, sier jeg nesten litt flørtende. Jeg fniser inne meg. Det blir helt stille en stund...
– Nå skjønner jeg ikke helt, kommer det tørt fra han. – Jeg tror nemlig jeg har maaaange penger du vil ha, sier jeg flir fullt. *pinlig pause* – Aha ja, det er du som skal hente den ledningen, sier han, uten ett snev av latter! – Uuuups, tenker jeg for meg selv. Han tok visst ikke den. *flaaaau* *rødmelittpånesa*
Jeg kremter litt, tar meg sammen i telefonen og foreslår hvor vi kan møtes.
Akkurat på slaget står jeg der med "halen mellom bena" og tusen peisingene i hånden og speider etter en ledning... Der var det en som søker kontakt og jeg går bort for å hilse på. – Hei, sier han. Det var du som var kollegaen sant? – Ja, stemmer det, kommer det ydmykt fra meg. – Skjønner skjønner..., jeg trodde nemlig først du var kona..... – HÆ????
Jeg måtte le godt når jeg kom på jobb og fortalte kollegaen min om kona, og att jeg nesten hadde gitt henne vekk for noen lapper... Hahaha.... Sånn kan det gå.
Og godt var det at jeg fikk fortalt at det er lade ledninger til EL–biler som er så kostbare.
![]() |
Foto: elbilhjelpen.no |
Ha en ladene fin dag :-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar