Har du beisa sjarken?

Når to Nordlenninga ska på ørret feske veit mannj aldri ka som skjer...

Kveljn va vakker, vannje blekk stilt og fesken vaka...

Me godt mot og trua fortsatt vel beholljt tok vi feskestanga i hannja, slengt væska over nakken og gjækk ne t vannje førr å slepp laus "sjarken". En trebåt, som e etter kvert skjønt ha sett sine beire daga!! 
Kanskje sku vi ant urå når vi såg åran va teipa, skjeiv og sprøkken...

Gla og førnøgd, sekker på å få stor ørreten, går vi laus på hampen som hollj fast fartøye vårt. Antageli sku vi ha gjedd oss allerede då, når e står å gaule tel Andreas:
– Du må jo ta i – dræg!! Førr så å sjå att taue tel båten va jo surra rundt pål´n... Ikke rart den va så træg.

Vaglat trør e oppi balja og plasser me på bakerste rad, en stakkarsli plank som ikke akkurat e laga førr voksne rompe. Der sku e vær plassert dem neste timan, såpass e verkeli sku få kjenn tresmaken langt oppi der sola aldri skinn...

Andreas sætt se på styrmannj planken å førsøke å manøvrer farkomsten fra land. Enkelt sku da altså ikke vær... Etter en meter gjækk båten i reng... – Eine åra e jo kortar ennj denj annjer, kjæm da fra Andreas!

Etter å ha fått justert se inn, sett "sjarken" fart utover det blekkstille vannje og vi bevege oss sakte men sekkert vekk fra husan. 
Vi e igjen ve godt mot og snøre slenges ut, kast ætte kast... E prøv førskjellie sluka og spinnera, sveive fort og sveive sakte... Prøv tel og me noen små nøkk, men nei! Ikke ett einaste tegn tel liv i det der vannje.... Vel..., det e jo slett ikke sant, førr rundt oss danse fesken!

– Andreas, du veit att bevise på att vi berre e vænna, e att hallje e fantastisk dårli!! E trur e må send de avgåre på ei rorbu å sjå om da kannj hjælp, kjæm da humoristisk i fra me.
– Han sjøl fannj ut han sku sætt opp hallj anonse på jokern.

Mamma, snill som ho e, satt barnevakt. Tusen takk!
Mått no hør att det gjekk bra me dem og sendt melding. Samtidig mått e jo hør ka i all verden den hær fesken bit på??
– Makk, kjæm da fra ho. – Andreas, sei e håpefullt. Ho mamma sei att da går å æng slukan, altså, i følge ho sætt makk på sluken. Einaste makken i båten her, det e jo dinj!

Timan går og sjøl om fesken slett ikke hadd tænkt tel å et på kroken så va da en heilt fantastisk flott kveld/natt. 

– Lisa, har du beisa sjarken? Kjæm da tørt i fra Andreas i det e ausa baljen før ente gång... – Den her jolla læk jo som ei sil, kunnj e fastslå i det e drefsa ett ausan over auan på Andreas, såpass han  sku hollj se våken i natta... – Hevnen er søt, sei Andreas, med ett lurt smil.

Heilt i annjer enj a vannje, noen timer og mange kast seinar, kjæm glupingan på att vi må pess. Ustø klar vi å karr oss t land å fækk endeli tømt tanken...

Midtveis i natta, ætter mange håpefulle og optimistiske tima, på jakt etter storørret´n mått vi innsjå att slage va tapt! 
Ett napp... ETT heilt bittelite sprell på stanga va feskegleden e sku få opplev førr dennje gången. Faktisk så e e veldi førnøgd, sjøl om da bei dårli med fangs på pannja va da en fantasisk fin tur, i flotte omgivelse og hyggelig selskap. 

Andreas ror oss telbake tel start, men i det han ska mønster a tar han salto over rekka og heile balja veppa over!
Vannje fossa inn over rekka og før e rekk å reager, i løpet av ett nanosekund, sett e me vattn opp tel magen!! 

E føl me som han Oluf som sku pløy åkern me sjarken! Berre at i stede førr gubben som fær me plogen mett fjords – så va da mærra som søkt som ett lodd, rætt tel båttn!

Løkka va jo att der ikkje va så juft, såpass e slapp å mått førklar ho mamma om kor jolla ha tatt veien...
Å godt va da at vi hadd pessa i fra oss tiliar på natta, førr her kunnj vi jo ikkje annja ennj å flir oss skakk... 
– Andreas, sei e. – Da hær va verkeli litt av ei hævn!
(trur ikke det va heilt planlagt...)

Feskeveska va fylt opp me vattn og slukan flaut. Her va da berre å få bærga stanga som glapp over rekka...

Tusen takk Andreas førr en fantastisk flott og minnerik tur!!

(båten e berga og vi kom oss vel hjem)